4. november 1948 vedtok Stortinget en lov om kunstavgift: Det skal betales 5% til Bildende Kunstneres Hjelpefond hver gang det blir solgt/kjøpt billedkunst i Norge. Med billedkunst mener man maleri, tekstil-billedkunst, glassmalerier, mosaikk og andre materialbilder, skulptur og relieffer, grafikk og tegnekunst, i enhver teknikk, materialbruk og utførelse. Det var billedkunstnerne i Norge, gjennom det daværende Bildende Kunstneres Styre som etter krigen fremmet forslag om en slik avgift. Mellomkrigstiden og krigsårene hadde vist at enkelte billedkunstnere og deres familier levde i den ytterste nød.
Hvem som har laget verket som omsettes, hvor det er laget eller når det er laget er uvesentlig for avgiften. Det spiller heller ingen rolle hvor opphavsmannen til verket kommer fra, om vedkommende bor i Norge eller ikke, heller ikke om opphavsmannen er levende eller død. Dersom verket blir omsatt i Norge, er omsetningen alltid avgiftspliktig. Det er også avgift på omsetning av billedkunst av amatører. 5%-loven setter ikke opp noen krav til kvalitet, utøvende nivå eller utdanning. Kunder som derimot oppsøker kunstneren i verkstedet er ikke avgiftsbelagt, men dersom kunstneren kunngjør at atelieret er åpent, at det inviteres til salgsutstilling o.l. vil omsetning regnes som offentlig og utløse avgiftsplikt.
Det kan selvsagt oppstå tvilstilfeller. Håndblåste glass, vil f.eks. regnes som kunsthåndverk og vil ikke være avgiftspliktig, mens en skulptur i glass vil være det. Tekstil billedkunst kan være vanskelig å plassere, men et forkle i folke tradisjonell utførelse vil neppe kunne regnes som billedkunst, mens et vevd teppe i mer fri form vil kunne falle inn under billedkunst begrepet. Bildende Kunstneres Hjelpefond gir en rimelig tolkning, men det er Kulturdepartementet som i siste instans avgjør hvilke verk som faller inn under avgiftsplikten.
